— Jeg ville skrive denne historien fordi den inneholder så mye samfunnshistorie, teknologihistorie og ikke minst byhistorie. Samtidig er det mange morsomme historier i historien. Det er litt viktig for meg å påpeke at dette er første gang noen skriver helhetlig om denne kystripen, sier Sekne.
Sekne er nestleder i Søndre Aker Historielag, som er utgiver av boka. Han har skrevet flere lokalhistoriske bøker om Lambertseter, Nordstrand og Bekkelagshøgda.
Ren natur
Vi møtes på bussholdeplassen «Kongshavn» ved Mosseveien. Her har vi overblikk over Kongshavn og store deler av kyststripa boka omhandler.
Her finnes også den eneste gjenværende gamle trehusbebyggelsen fra Kongshavn, de gule husene i Karlsborgveien med Sjømannsskolen ruvende i bakgrunnen.
Vi sykler den korte veien ned til utløpet av Alnaelva, som skiller Kongshavn og Grønlia. Her er det fugleliv og benker å sitte på. Her skal det bygges parkanlegg og buffersone mot havnevirksomheten i Kongshavn.
«En gang var kyststripa fra innerst i Bjørvika og hele veien ned mot Hvervenbukta ren natur. Ren idyll. Det er den ikke lenger. By, jernbane og tettbebyggelse har overtatt mye av landskapet. Fra å være ren natur, har kysten blitt rammet av byutviklingens enorme krefter. Men den har bevart mye av idyllen, som deles av stadig flere.», står det i bokens baksidetekst.
Fantastiske vertshus
Lenge måtte man ta båt fra Christiania for å komme til Kongshavn.
— Allerede på 1830- og 40-tallet hadde Kongshavn fantastiske vertshus, badeanstalter, strender og flotte eiendommer. Noen hadde sett mulighetene fordi båtene Ceres og Fønix gikk i rutetrafikk fra Christiania til Kongshavn.
For å komme til kyststripa landeveien måtte man opp på Ekebergveien og nærmest skli på stier nedover. Det ble derfor et stort behov for å bygge Ljabruchausseen, som stod ferdig i 1850. I 1879 ble jernbanen etablert.
— Ljabruchausseen var et veiteknisk pionerprosjekt og et prestisjeprosjekt for Fredrik Stang som på den tiden var både stats- og samferdselsminister.
Mangefasettert liv
Hvordan var livet langs denne kyststripa i gamle dager?
— Det var et ganske mangefasettert liv som ble levd her, som det nå nesten ikke er noe igjen av annet enn at det bor en del folk her som har fine båter. Også er det fortsatt båthavn. Fra Ormsund og sørover er veldig mye av idyllen bevart.
Skandale på Nordstrand bad
En av de morsomme historiene Sekne framhever er den såkalte «Nordstrandsaffæren». Den fant sted i forbindelse med revyen på Nordstrand bad i 1901.
«I en scene satt en barnepike med en liten unge og sang godnattsang. En gardist kom inn og byttet ungen med et gevær. Da ungen hadde gjort fra seg på gardistens fang, presenterte han gevær, det vil si ungen», skriver Sekne.
Denne scenen ble mye omtalt i hovedstadspressen og falt ikke i god jord i Forsvaret.
I forbindelse med en forestilling stormet 15-20 gardister, som ville markere sin misnøye, scenen og skapte stor forvirring og panikk blant skuespillere og publikum. En av skuespillerne ble nærmest kledd naken på scenen. Og skuespillerinnen som spilte barnepike ble grundig skremt av en gardist med gevær og bajonett.
Opptrinnet var god reklame for Nordstrand bad.
Tempoøkning
Tempoet på 1700- og 1800-tallet var noe helt annet enn i dag.
— Trafikken økte langsomt utover 1900-tallet. Etter krigen begynte det å gå fortere og man begynte å utvide Mosseveien. Det ene tok det andre og utviklet seg til det som nå er blitt en brølende motorvei. Det er litt trist egentlig at veien har blitt en barriere, sier forfatteren.
Natur under angrep
Tittelen på boka er «Natur under angrep». Ett sted i boka skriver du likevel at Oslo Havn gjør en kjempejobb. Hvorfor mener du det når det vel er havnevirksomheten som er skyld i mange av naturinngrepene?
— Ja, det syntes jeg at jeg måtte skrive. Ikke fordi jeg fikk 10.000 kroner av Oslo Havn i forbindelse med arbeidet med boka, det var ikke kvittering for det, men det er fordi jeg mener det. Det må være en balanse mellom havn og natur og vi har en havn hvor det skjer veldig mye bra når det gjelder miljøtransport. Det er viktig å få fram det i boka og jeg skriver at Oslo Havn gjør en kjempejobb. Men jeg skriver også kritisk om hvordan Havnevesenet har kjørt med bulldoser sørover, så jeg mener at jeg har tatt vare på balansen. Men det kan være at noen i Oslo Havn syntes at jeg har vært vel brutal.
Kortreiste varer
Havna bidrar jo med kortreiste varer til Oslo. Sementen som produseres i Sydhavna for å bygge byen har en gjennomsnittlig reisevei med lastebil på 5,1 kilometer. Er ikke det et ganske godt miljøargument for at havna bør ligge der den gjør i Sydhavna og Kongshavn?
— Ja, herfra og sør til Bekkelagsbadet skal det fortsatt være havn. Jeg tror ikke det går an å bygge ned havna og skape natur igjen. Den tiden er forbi. Havna er viktig for å frakte gods, og båtene går langt utenfor der folk bor. Fagfolk har lagt hodene sine i bløt for å få havna mest mulig effektiv.
Planer for Grønlia
Hva synes du om planene for byutviklingen av Grønlia?
— Jeg ser fram til at det blir gjort noe og få friarealer her. Jeg vet ikke hva man kan få til av fine møteplasser med all den støyen som er her. Man må virkelig myke opp dette området. Kanskje man må lage noen støyskjermer. Det er uansett spennende. Jeg håper jeg blir veldig gammel så jeg kan få fulgt med på slike endringer. Jeg ser også fram til at det gamle Kongshavnhuset, trehuset, som ble demontert og nå ligger i en container blir ført opp igjen omtrent her vi sitter nå, slik intensjonen og vedtaket går ut på. Det blir veldig gøy.
Kan du fortelle litt om det trehuset?
— Ja, det var Mosseveien 65. Det er det eneste huset som er såpass enhetlig i stil fra den tiden at Byantikvaren har sagt at det er verneverdig. De eldste husene er fra slutten av 1700-tallet. Det var fiskere som først slo seg ned der som fikk bygd enkle trehus. Kongshavn var en fantastisk fiskeplass, det var en av de beste fiskeplassene i Bunnefjorden, ble det sagt.
Tre konger
Det er jo et fantastisk flott navn også. Hva skyldes navnet?
— Håkon Håkonsson la til der omkring 1240, mens han kjempet mot Hertug Skule i borgerkrigene. Ekebergstøen het det først, og så ble det etter hvert hetende Kongshavn på folkemunne. Cirka tre hundre år senere la Kong Christian II, som skulle gjenvinne kongemakten i Danmark-Norge, til på samme sted. Cirka førti år senere kom turen til Fredrik II, som kjempet mot svenskene. Det var tre konger som fant ut at her var det fint å legge til.
Er det mulig å peke på det stedet fra her vi sitter?
— Å finne det stedet i dag, tror jeg ikke er mulig. Stranda var ikke bred den gangen. Det gikk nok ganske rett opp i fjellet fra strandlinja. Det vi vet er at stedet hadde en helsebringende drikkevannskilde som var rik på mineraler. Det var i nærheten av den kilden at det blant annet ble etablert vertshus, revyscene og sjøbad, avslutter forfatteren.
(Bildene fra boka er gjengitt med tillatelse fra forfatteren)