En kassett med lysbilder fra 1970-1975, forteller om en tid da biler ble løftet én og én fra skip med kran, og det lå jernbaneskinner på Akershusstranda.
Det første tiåret som kranfører i Oslo havnevesen (Oslo Havn KF fra 2004) losset og lasset Solland Newcastle- og Antwerpenbåtene. Han var med på overgangen fra pallelast til ro-ro-skip (roll-on/roll-off) og containere og var også en kort periode sjåfør for havnedirektøren.
Skolegang
Ranmod Solland vokste opp i Kavåsen ved Romsetfjorden i Vesterålen.
- Jeg begynte på Sandset internatskole i 1942 og var der til 1949. Det var kummerlige forhold med tøffe vintre. Veien var stengt, og vi måtte gå 1 mil på ski dersom vi skulle hjem. Bestyrerinna på skolen tyvlånte skiene mine for en tur på posten. Skiene var skjøtt på midten, og tålte ikke vekten av ei stor dame. Det var tungt for en 9-åring å finne skiene knekt, for deretter å vasse den lange veien hjem i bekmørket. Det var ikke elektrisk strøm på skolen så vi brukte parafinlamper. Vi måtte også hente torv for å fyre opp i internatet selv. At vi ungene ikke brant ned skolen, er egentlig helt utrolig. Nei, dette er en tid jeg helst vil glemme, forteller Solland på telefon fra Sauda.
På flyttefot
Til Sauda kom han første gang som 18-åring. Han jobbet i skogen, med husbygging og på Sauda Smelteverk.
- På smelteverket fikk jeg min debut på kran og kransertifikat. Det var kjøring med flytende metall i former og skjenker. Etter fire år ble åtti mann sagt opp, inkludert meg selv, sier Ranmod.
Med kone og to barn søkte Solland lykken i Oslo i 1963.
- Min søster jobbet på Aker Verksted. Der stod det en jobb klar for meg – det var bare å krype opp i ei kran. På Nyland ble det bygget hurtigruteskip og lasteskip (fruktskip) for Israel. Maskiner og utrustning til de store tankbåtene som ble bygget på Stord, ble heist om bord. Bare veivakslingen til disse veide 80 tonn. Jeg var der i to år, før det ble nedrigget. Da trengte Havnevesenet folk. Vi måtte til Arbeidspsykologisk institutt for testing om vi var dugelige kranførere. Det resulterte i nytt kransertifikat, og tre måneder opplæring på forskjellige kraner. Det var et sjokk å oppleve så mye gammel redskap, noen kraner var det regelrett kroppsarbeid å kjøre. Disse ble med tiden enten hugget eller solgt, og Havnevesenet bygget selv cirka femti seks tonns kraner i verkstedet på Sjursøya. De var raske og lette å håndtere, sier Solland.
Lange dager på Vippetangen
Fram til 1975 jobbet Solland på Vippetangen hvor han losset og lastet Newcastlebåtene MS Braemar og MS Blenheim for biler, bagasje og paller med stykkgods.
- Vi begynte klokka seks om morgenen for å kjøre bagasje. Bagasjekorgen ble heist opp på enden av Skur 38. Det var et voldsomt kjør på de båtene. Det var mengder av biler som gikk helt ned i underrommet. Når vi losset små paller gikk det ett løft i minuttet fra bunn av båten og opp på land. Styrmannen dirigerte biler og passasjerer, bryggearbeidere og øvrig last, forteller Ranmod.
Om sommeren ble det gjerne lange dager. Når formannen kom gående langs kaia visste kranførerne hva som skulle skje.
- Etter skiftet på Englandsbåten var det ofte over på Antwerpenbåten. Det ble mye overtid og det kom protester. Fra ledelsen fikk vi beskjed om at vi ikke kunne jobbe mer enn tretti timer overtid. Men på båter som skulle ut, var det bare å kjøre kran til den var klar til avgang.
Nye tider
Huset på Fjellhamar bygde Ranmod selv, med kona som håndlanger.
- Dersom det var noe spesielt man holdt på med, som for eksempel husbygging, fikk vi jobbe kveldsskift. Barnefamilier fikk fortrinn med ferie på en viss tid. De som ikke hadde barn måtte tilpasse ferie etter jobben.
Gradvis kom overgangen fra pallelast til ro-ro-skip (roll-on/roll-off) og containere, hvor Ranmod jobbet på forskjellige steder og kraner i havna.
- Det kom en periode med flakking rundt havna. Vi hadde stasjon på Grønlia og på Filipstad var det mange kraner med drift og oversjøiske båter. Armeringsjern, spuntjern og store konstruksjoner ble lastet på Grønlia, hvor det ble satt opp to større kraner (såkalte Molde-kraner) rundt 1985-1990. Vi fikk beskjed dagen i forveien om hvor vi skulle jobbe.
Fra april og ut september syklet Ranmod tre og en halv mil daglig.
- Det var lettvint med sykkel om sommeren. Jeg var i veldig god form, men det kunne være skummelt langs Østre Aker vei. Den gang likte ikke bilister syklister, og jeg ble kjørt ned et par-tre ganger.
Solland hadde også en kort periode som sjåfør for havnedirektøren og var vaktmester på Skur 38. Det ble også et og et halvt år med kontorjobb på innkjøpsavdelingen i Oslo havnevesen.
- Det var en periode med lite transatlantisk last. Da fikk jeg med meg eksamen fra Oslo kommunale fagskole (kommunalskolen) for funksjonærer. Jeg gjorde en skikkelig innsats for å komme meg ut å kjøre kran igjen, for det var der jeg hørte hjemme. Det var 600-700 bryggearbeidere på det meste. Det har vært et topp arbeid, og jeg har vært heldig og ikke hatt noen uhell, forteller Ranmod.
Hjem til Sauda
80 år gammel flyttet han tilbake til Sauda, hjemstedet til kona.
- Vi fikk tak i drømmehuset i Sauda og har det veldig bra her, selv om jeg nok kan savne Oslo og gutta fra havna iblant. Sønnen vår bor i Rælingen, mens dattera vår er tilbake i Sauda. Vi ser utover sjøen, og på fjell som er tusen meter høye. Nei, man kan vel ikke ha det bedre, avslutter Ranmod Solland, pensjonert kranfører i Oslo Havn.
hjem til Sauda for åtte år siden. Foto: Privat.