Oslo havns historie

Utsikt over Oslo havn, 1929. Foto: Anders Beer Wilse
Oslo Havn er en av Norges eldste virksomheter.  Med sin strategiske og beskyttede beliggenhet innerst i Oslofjorden, dannet havna grunnlaget for byens etablering.

Allerede i 1735 kom den første lovreguleringen av havnevirksomheten i
Norge. Den gang dreide havneoppgavene seg om å sørge for tilstrekkelig dybde og fortøyningsinnretninger og om å holde oppsyn i havna.

I 1842 kom en ny lov som slo fast at byens havnevesen skulle være et kommunalt anliggende, men med egen økonomi og under statens overoppsyn.

Havna - en smak av verden 
Havna har alltid brakt verden til byen og Norge. Og vært en viktig vei ut til resten av verden for varer og mennesker. 

Oslo havn har vært og er et ideelt utgangspunkt for videretransport fra og til det øvrige østlandsområdet.

Havna har gjennomlevd mange faser, fra seil til damp til forbrenningsmotor. Omlastingen på land har utviklet seg fra håndkraft via intrikate tekniske systemer til dagens containerhåndtering med kran, lasting og lossing med trucker og last som kjører om bord i skipene på hjul.  

Byen og havna startet i Bjørvika

Bjørvika er byens eldste kjente havn. Den første bebyggelsen lå på østsiden av fjorden, innunder Ekebergåsen. Etter bybrannen i 1624 ble byen bygget opp igjen på Akersneset, beskyttet av festningen. Nye havneanlegg i form av sjøhusrekker i tre ble etablert på vestsiden av Bjørvika, slik som i andre større byer i datidens Norge.

Fra å være et enkelt havneanlegg innunder Ekebergåsen, har havna utviklet seg til å dekke store deler av byens sentrale sjøside.

På 1600- tallet kom varer som korn, gryn, salt, sukker, jern, bly og kull med skip til havna. Skipene som stevnet ut fjorden var fylt av trelast, som også la grunnlaget for byens velstand. Langs Akerselva blomstret sagbrukene og annen industri utover 1700- tallet, som også bidro til å skape nye landarealer i Bjørvika. 

Kristiania - Norges viktigste sjøfartsby 

I seilskutetiden var det ikke behov for omfattende havneanlegg. Da det første norske dampskipet la til kai i Kristiania i 1827 innvarslet det en ny tid. Dampskipene krevde solide kaier og mer effektiv lasting og lossing. Store kaikraner ble et vanlig innslag i havna. 

Byens handelsflåte økte raskt mot slutten av 1800-tallet, og ved århundreskiftet var Kristiania landets viktigste sjøfartsby. Hovedstaden utviklet seg som en import- og eksportby. 

Først på 1800-tallet fikk Pipervika betydning som havneområde. Anleggelsen av Vestbanen og oppføring av stasjonsbygningen i 1872 gjorde området mer sentralt.   

Den sterke byveksten i siste halvdel av 1800-tallet og rask innføring av ny teknologi skapte kompleksitet i havneutbyggingen. En internasjonal havneplankonkurranse utlyst av Oslo kommune i 1897 la grunnlaget for den videre havneutvikling. I løpet av noen få år,  fra 1898 til 1911, ble området rundt Akershus festning fullstendig forvandlet. Vei, jernbane og kaianlegg kom der hvor det tidligere hadde vært bratt naturterreng, bastioner og offentlige sjøbad.

Bortsett fra de to verftsområdene – Nyland øst og Nyland vest (tidligere Akers mekaniske verksted) –kom havnevirksomheten til å danne et sammenhengende bånd fra Hjortneskaia til Ormsundkaia.

Fjordbyen
Den industrielle havna lå som et avskjermet område omkranset av jernbane og veier og stengte adgangen til sjøen for folk flest. 

I 2000 vedtok Oslo bystyre Fjordbyplanen. Den ble et første skritt på veien fram til transformasjonen der store deler av tidligere havneareal omdannes til byutvikling. All godshåndtering, bortsett fra varene som kommer med fergene samles i Sydhavna. 

(Kilde: Maritim kulturminneplan for Oslo havn 2011, Oslo Havns historie for tidsrommet inntil 1954, Yngve Kjelstrup)